Få, om ingen, har sortert mer glass og metall enn Alf Oskar Kristiansen. Siden 1994 har arbeidsplassen hans vært ved gjenvinningsanlegget på Onsøy i Fredrikstad.
– En hel motorblokk fikk vi inn her en gang. Gebiss finner vi ofte.
– Det verste var vel den gangen vi fant en pytonslange i en pose. Død var den jo. Heldigvis var det ikke jeg som fant den, jeg hater slanger. Men likevel, flirer han, mens han rister oppgitt på hodet.
For jeg er nødt til å spørre hva som er det merkeligste han har fått inn til resirkulering, når vi skuer utover det enorme fjellet av glass og metall som ligger usortert utover sorteringsplassen til anlegget. Hjullasteren kjører kontinuerlig for å fylle på samlebåndet som sorterer elementene videre.
Maskinene skiller glass og metall, og glasset blir siden sortert etter størrelse og farge, og om det kan eksporteres til glassverkene, eller skal smeltes om til Glasopor. Glass og metall av god kvalitet smeltes om til verdifullt råmateriale og glasset blir eksport til glassverk i Europa. Det mest finknuste glasset, som det tidligere var utfordrende å finne anvendelse for, brukes til å produsere Glasopor.
– Det har vært en kjempeutvikling, sier Kristiansen, når vi spør om hans reise med anlegget og arbeidsplassen siden han startet her på 90-tallet.
– Glasopor er jo noe vi trenger. Mye av det vi bruker til det, er avfallsglass som vi ikke kan sende til glassverkene. Det er kjempebra å få gevinst ut av det.
Mer og mer resirkulering
Det er umulig å ikke bli engasjert når produksjonslederen viser oss rundt på anlegget på Onsøy, som fra slutten av neste år blir skiftet ut med et helt nytt og moderne anlegg noen kilometer unna.
Sirkel tar i mot glass og metall fra hele landet – i fjor tok anlegget i mot 94000 tonn med glass- og metallemballasje. En solid økning fra 86000 tonn i 2016, og 83000 tonn i 2015.
– Det kommer litt for mange stekepanner, synes jeg.
Alf Oskar peker mot en haug med søppel: Stekepanner, metallstenger og diverse andre deler med tyngre metall, som det er vanskelig å se helt hva er. Men det er synlig på delene som ligger der at det har gjort sin nytte, før noen tok den lettvinte løsningen og leverte det til glass- og metallgjenvinning, og ikke tok turen innom en gjenbruksstasjon. Kristiansen vil ikke rette en pekefinger mot forbrukeren. Det er systemet som er tungt å forstå, mener han.
– Det er nok vanskelig å vite alt om emballasje for glass og metall. Tungt å dra til gjenbruksstasjonen for enkelte. Da tenker de vel at det kanskje blir tatt vare på om de sender det hit, og det er en kjempeutfordring for de som skal sortere dette her. Flesteparten av lassene inneholder for mye annet søppel. Vi har jo en jobb å gjøre, men det er nå sånn det er.
Glass og metall får nytt liv
– Ja, jeg er stolt av det vi gjør, svarer han når han blir oppfordret til å tenke på at alt glasset vi skuer utover kan bli til nye produkter. – Se på det her, hvor var det før? Det var søppeldynger over alt. Halvparten av dette går til glassverkene. Vi har kjempegode varer med dette anlegget.
Anlegget har vært i drift siden 1992 og Kristiansen er en av dem som har vært her lengst. Han kjenner derfor fabrikken godt, og sanser øyeblikkelig om det er noe som ikke stemmer.
– Jeg kan høre om det er en virvelstrøm som ikke er som den pleier, selv om det er masse bråk. Det er som når du kjører din egen bil. Hører jeg en ulyd, så merker jeg at det er noe som ikke har vært der før.
– Blir det vemodig å flytte fra dette anlegget?
– Det blir spesielt å flytte herfra. Må jo være et kjempebra anlegg da, det går jo enda, flirer han.
Et nytt lass med glass og metall er på vei inn til anlegget, og Alf Oskar forsikrer at vi trekker oss unna.
– Det blir aldri tomt, den haugen der, kontrer han, i det han blir overdøvet av den knusende lyden når det dumpes noen kilo med glass og metall på betongen.
Noen timer senere er de samme vinflaskene og syltetøyglassene knust, smeltet om og på vei mot et nytt liv, noen som Glasopor.
